Chimera gert nygårdshaug

«Jeg tror vi må være like i nærheten nå.» De delte innholdet i en vannflaske.
Da kjente de lukten. Begge ble stående og se på hverandre.
Zoes lepper begynte å skjelve lett.
«Det er &#;» begynte hun.
Han nikket og merket en knute strammet seg under brystbenet.
Lukten var ikke slik den skulle være; den var noe helt annet, noe ingen av dem akkurat da ville eller våget å sette ord på, men som hamret i tankene deres da de sakte fortsatte
fremover og nådde lysningen som omga bosetningen; omkring tyve hytter med flettvegger og palmetak.

De ble stående i utkanten av jungelen.
Zoe holdt seg for nesen med ene hånden mens hun klemte Karl Ivers overarm krampaktig hardt med den andre. Stillhet, ingen bevegelser, bortsett fra noen brune
høner som trippet rundt mellom husene.

Stanken som ble ført mot dem i den svake brisen var forferdelig.
«Hello!» Karl Ivers rop splittet stillheten; han hadde løftet feltkikkerten opp mot øynene.
«For Guds skyld, Karli, vi må ikke nærm